Slekt og Slikt

Så driver 2021 og renner ut…. En av planene for 2021 var å få tid til mer blogging, både om slektsforskningstips og råd, litt om egen slekt, og om slektsforskerens verden sånn generelt. Kanskje dette andre – og siste -innlegget for 2021 blir starten på en ny “giv” her på Slekt og Slikt, lailanc.no ? Vel.. har sagt det før….

Det gikk visst ikke helt sånn i 2021 heller. Livet skjer. Første del av 2021 var preget av at Oslo var nærmest totalt nedstengt. Vi hadde bestemt oss for å pusse opp bad, og da leide vi en møblert leilighet på Rodeløkka for noen uker. Det var forsåvidt greit, men å være ufrivillig “isolert” i andres ting er litt stusselig. Hjemlengsel var vel bare fornavnet. Gleden var stor da vi endelig fikk flytte tilbake, og jeg kunne montere hulen min igjen hjemme i Sveriges gate!

Oppdragene har rast inn fortere enn jeg har greid å ferdigstille, og flere har jeg måttet sette bort til gode kollegaer. Noe jeg synes er helt fint, så lenge jeg har noen jeg kan stole på som leverer minst like bra kvalitet som jeg selv ønsker! Det har vært et år med veldig mange arve-oppgjør, amerikanere som leter etter slekt, australere som gjør det samme, og faktisk 3 engelskmenn som har fedre fra Norges lange land. I tillegg har flere venner og bekjente ønsket å få forsket frem slektstavler, noe som er veldig gøy. Det blir jo jobb både for meg og yndlings-skrive-piken! Altså mer enn nok å gjøre på den fronten!

Jeg merker at jeg må lære litt mer avansert forskning med DNA – starte i det små med å se Heidi sine webinarer fra Slekt og Data, og så gå videre derfra. Det finnes enormt med læringsmateriale, så man må sortere og finne de rette kanalene for ikke å kaste bort tid. En ting er å finne hode og hale på egen slekt med kjent geografi og gårdsnavn, men når klienter ønsker å bruke meg på denne typen oppdrag da må jeg kunne litt mer. Foreløpig har jeg valgt å si nei til slike rene DNA-oppdrag og sendt dem videre til andre.

En av de private oppgavene jeg satte meg som mål for året, og som jeg blogget om i september 2020, var å lage slektstavle til grandnevø Ailo. Dette ble en del jobb, det var mye som sto igjen av slektsforskning på både pappan hans Thomas’ familie fra Finnmark, og mamman hans Nina sin slekt fra Nes i Akershus og fra Hedmark. Denne slektsforskningen måtte gjøres mellom oppdragene jeg hadde tatt på meg. Men – tavle fikk han til jul nå i 2021! Midt oppe i arbeidet mistet vi nevø Thomas i november 2020, og vi satte derfor hele prosjektet litt på vent. Men nå har vi ferdigstilt, og det ble en flott julegave til Ailo.

Vår gren av Normann-slekta ble utvidet igjen i 2021 Mamma og Pappa Normann har nå 4 barn (meg sjøl inkludert), 8 (6) barnebarn (2 av gutta våre har gått ut av tiden de siste årene) og 10 oldebarn (pluss Benjamin Bonus). I 2021 kom lille Tora til verden, som da ble oldebarn nr. 10!

Nå tikker altså 2021 imot slutten, og det er helt greit. 2022 blir et spennende år for oss, da vi i januar 2022 flytter inn i leilighet et bare noen hundre meter fra der vi bor nå. En helt ny verden for oss som er vant med å bo i 3 etasjer, i gammelt skakt hus fra 1879. Nå blir alt på en flate, heis og ingen snømåking! Så får vi håpe at virus, håndsprit og munnbind vil bli en saga blott i løpet av 2022, og at verden igjen normaliserer seg. På en eller annen måte…

Godt nytt slektsforsker-år!

2020 er snart til endes. Heldigvis vil mange si. Det har vært et langt år med mange hendelser både nært og fjernt, både på godt og vondt.

Først på året hadde jeg en fantastisk opplevelse i Salt Lake City, med Norwegian Lag Week og Rootstech 2020.

Etter et 12 dagers opphold med utrolig mange fine opplevelser, møte med gamle venner og nye bekjente, gikk det bare en drøy uke før vi måtte avbryte vårt opphold i USA og Englewood, og komme oss hjem. Det ble et pes å få til før alt av flymaskiner ble satt på bakken. Corona var ikke lenger bare en øl. Vi “gråt” oss på den siste flighten til Norwegian fra Ft. Lauderdale 13. mars, dagen etter at Norge stengte ned. Da vi landet på Gardermoen, var vårt fly omtrent det eneste, og 15 kjekke HV-soldater sto og tok oss imot for å sjekke at vi var kjekke nordmenn med norske pass som skjønte at vi måtte i karantene. Alt gikk bra, og vi kom oss gjennom den (og flere selvpålagte karantener etterpå) og er fremdeles friske.

Jeg har hatt mer enn nok å gjøre på oppdragsfronten, selvom det til tider har vært kronglete fordi arkivenes lesesaler og bibliotekene var stengt fram til sommeren.. Men nb.no (Nasjonalbiblioteket) sørget for at vi fikk utvidet tilgang til skannet materiale, og da ble det i hvertfall enklere å komme til aviser og bøker som ellers bare ville vært tilgjengelig på bibliotekene. Jeg har fremdeles ikke vært nede på Deichman Bjørvika, vi får se hva nyåret bringer. De har heldigvis holdt åpent hele den siste sosiale nedstengingen i Oslo.

Slekt og Data, webinarer (å være med uten å være der!)
Året har vært begivenhetsrikt også på slektsforskerfronten. På grunn av “Koronaen” måtte jo også de forskjellige lagene i Slekt og Data avlyse sine møter, kurs, kafeer og også Slektsforskerdagen 2020. Men – hva gjorde de istedet? De snudde seg på hælen, “bretta opp arma” og sørget for at det siste leddet i navnet Slekt og Data kom til sin rett. Mange webinarer har blitt produsert og sendt, og mange temaer innen slektsforskningen har blitt berørt. Mange utrolig dyktige kollegaer der ute har fått vise frem og dele av sin kunnskap. Webinarene ligger her og kan bli sett igjen og igjen. Om du er medlem i Slekt og Data vel og merke. Dette er noe av det positive som har kommet ut av “Koronaen”.

Slekt og Data, Gravminner
Et annet tilbud Slekt og Data har hatt siden Renathe i Bergen tok initiativ i 2004, er Gravminne-basen. Denne har vært tilgjengelig for alle, både medlemmer og ikke-medlemmer. Helt til det herrens år 2020. I august 2020 ble “nye” Gravminner lansert. Databasen er fremdeles åpen for alle, men de som ikke er medlemmer har en tyngre vei å gå. Kanskje vi kan si litt oppoverbakke, før de når toppen og gravminnet. Særlig utlendinger som leter etter norske slektninger sliter veldig da de ikke kjenner geografien i Norge, og de finner ikke gode bruksanvisninger på engelsk. Siden er i skrivende stund heller ikke oversatt til engelsk. Og, jeg vil vel si at det å gå over til ny fylkesinndeling gjorde det enda mer klundrete for den som ikke er lokalkjent. Men en dag lærer man vel. I Facebook-gruppene, både norske og amerikanske, har kommentarfeltene kokt om dette. Var det riktig å gjøre det vanskeligere? Var det galt? Noen har gått så langt som å kalle det tyveri/svindel fra Slekt og Data sin side. Jeg har min mening om dette, jeg synes ikke det var klokt. Men det var kanskje nødvendig. Jeg er ikke helt enig i at man sperrer en tjeneste som tidligere var åpen for alle slik, men jeg er ikke med i styrende organer, så jeg holder meg i ro. I tillegg mener jeg bestemt at det er fint at vi som betaler vår kontingent bør få litt konkret valuta for pengene. Genress (lenkesamlingen) er jo også for det meste sperret for ikke-medlemmer, kun noen få ressurser er tilgjengelig for alle her også. Jeg håper sperringen var verdt det.

Digitalarkivet og AMF-materialet
For noen år siden var jeg med leder i Slekt og Data (den gang DIS-Norge) på møter med Riksarkivet. Møtene hadde mange punkter på agendaen, men ett punkt var AMF-samarbeidet. A(ncestry), M(y Heritage) og F(amilysearch) hadde startet samtaler om å få transkribert kirkebøkene. Avtaler ble gjort, (AMF kunne ha gjort disse transkriberingene uten at det norske Arkivverket ble involvert, bare så dette er nevnt). Materialet ble lansert på MyHeritage og Ancestry først, for så å bli rullet ut på Digitalarkivet noen dager seinere. FamilySearch har fremdeles ikke lagt ut materialet, da de har hatt tekniske problemer. Hvis de da ikke har lagt ut materialet de siste par ukene.Lykke for de fleste, andre river av seg håret. Siden materialet er transkribert av mennesker i India, sier det seg selv at Sugeborg fikk sin gjenoppstandelse. (jeg vil heller kalle det indeksert, da dette ikke er en transkribering slik jeg forstår ordet). Jeg skrev litt om Sugeborg for noen år siden, og rett etter lanseringen av materialet. (Digitalarkivet har korrigert “Sugeborg” til Ingeborg, og det er bra.

Min mening: Dette er fantastisk. Så får vi være med på korrigeringer, enten ved å be om å få være med på korrektur-arbeidet, eller melde inn feil på enkeltposter. Jeg har valgt å korrigere en liste, så får vi se hvordan det blir. Jeg har løst flere slektsgåter jeg aldri ville greid å få hull på uten hjelp av disse indekseringene. Noe er så dårlig tydet at det er ikke søkbart, men av de 40 millioner navnene som er lagt ut, tror jeg nok det meste er søkbart, men inneholder mye feil. Så får man klikke på “skannet” knappen og lese originalen!

Digitalarkivet og 1920-tellingen

Slektsforskerverden holdt pusten ved midnatt til 1.12.2020. Da skulle taushetsplikten for 1920-tellingen oppheves. Tellingen skulle lanseres på Digitalarkivet, søkbar og skannet. Jeg har sjøl vært med og dataregistrert 2-3000 personer fra Oslo og Drammen. Det er alltid gøy å være med i dugnadsarbeidet. Det har blitt skrevet mange innlegg om lanseringsdatoen, folk har spurt, mange har lurt. Og – man holdt altså pusten. Og oppdaget at det var en veldig liten del av materialet som var lagt ut søkbart den datoen som var lovet. Utfordringene sto i kø. Man kan lese om dette, og status for videre arbeid hos Digitalarkivet. Det var nok mange som pustet skuffet ut etter å ha holdt pusten så lenge… Jeg skal skrive litt senere om hvordan man kan finne frem i det skannede materialet selvom det søkbare materialet kanskje ikke er lagt ut for det området/gata man leter etter. Det er ikke håpløst, det tar bare litt tid.

2020 – det året det var så bratt
Året går mot slutten, de siste ukene har vært tøffe. Vi mistet en av våre egne, min brors sønn, mine foreldres barnebarn, min nevø, pappan til Ailo. Vi sa farvel til Thomas 26 november fra Furuset kirke. Det var vondt. Særlig med korona-restriksjoner på antall i kirke og avstandsregler. Men det ble en verdig og fin avskjed. Jeg er nå takknemlig for at vi var hjemme i Norge.

Vi feiret vår første jul i Norge siden 1999 sammen med mamma og pappa og Terjebror og hans familie. Med deilig julemat, pitte små og store barn. Gaver og juletre. Ordentlig tradisjonsjulaften. En fin avslutning på et tøft år. Trodde jeg. Så i natt, natt den nest siste dagen i 2020, så skjer altså leirraset i Gjerdrum. Gjerdrum hvor mamma har dype røtter, og vi har nær familie. I skrivende stund er fremdeles 15 personer savnet. Mange hus har gått med i raset, og akkurat nå raser det flere hus ned i juvet. Nå kan det vel ikke bli værre?

Det kan bare bli bedre. Det er i motbakke det går oppover!

Godt nytt år!

Jeg har en hel drøss med tantebarn og grandtantebarn. De er alle helt utrolig fine, og fortjener slektstavler alle som en! Men vi må ta en eller to om gangen. Ailo – et av mine 9 (ni) grandtantebarn, er en fantastisk morsom og klok gutt som ønsker å bli havforsker når han blir stor (og han er så flink på skolen, at jeg tror han er på god vei)! Det smelter jo mitt grandtante-hjerte som får helt spader når noen kaster en sneip på gata eller jeg ser en plastpose i veikanten!

Ryktene har gått om at Ailo er interessert i slekt og aner. Jeg vet at han er veldig opptatt av sine samiske røtter. Han drar flere ganger i året fra det indre østlandet og flatbygdene på Øvre Romerike i Akershus til Tana i Finnmark for å være skoleelev på den lokale skolen. Han ønsker å lære samisk og å lære kulturen til sin bestemor Ahkku Hjørdis og hennes slekt fra Båteng og Tanadalen. Jeg synes dette er så utrolig tøft. Ailo har også en kusine Emma som med felles Ahkku (samisk bestemor). Emma (og lillesøster Julie) vil også få sin slekts-utredning senere).

Kirkebøkene for Tana er bevart ganske så langt tilbake, faktisk finnes en del helt tilbake til 1700-tallet. Men familien var for noen generasjoner siden reindrift-samer, og disse var ikke alltid tradisjonelle kirkegjengere. De siste par generasjonene har de vært fastboende bønder i Båteng uten reindrift. I tillegg til sine Tanadalen-aner, har Ailo finske aner, men dette er lenger tilbake enn vi har behov for i slektstavlen, så dette vil vi jobbe med senere. Kanskje Ailo sjøl kan jobbe med dette når han blir litt eldre?

Ailos oldeforeldre på farmor Áhkku Hjørdis sin side ligger gravlagt på Polmak kirkegård. De eneste oldeforeldrene Ailo har i live nå, er mine foreldre, altså Ailos oldeforeldre på farfars side.

Et annet hjelpemiddel i letingen etter Ailos samiske røtter er boken om Tanadalens slekter. Det er en del stygge mangler og feil i den, men hovedlinjene er riktige. Og – mye av informasjonen er skrevet på samisk. Men – den informasjonen jeg trenger for å lage tavlen til Ailo, Emma og Julie, finner jeg greit i boken, og kan bekrefte med kirkebøker og andre kilder.

Det finnes mange historier om den samisk/finske slekten til Ailo. Heldigvis har pappa Thomas snakket mye med sine eldre slektninger i Tana og Ailo selv har vært såpass mye i Finnmark at han har lært å kjenne sine samiske slektninger. Heldige Ailo!

Nå skal linjene lages, slekten dokumenteres, og alt sendes til Nina Skrivepike, så får vi se om Ailo ikke får en ganske så anderledes julegave enn de fleste 10-åringer får i år!