Gratulerer med dagen, Norge!
I dag er det 17. mai Norges nasjonaldag. Stort sett alle mennesker som bor i Norge, har et forhold til 17. mai. I 1814 ble medlemmene av Riksforsamlingen på Eidsvoll enige om den endelige versjonen av landets grunnlov. Etter å ha blitt enige om grunnloven, ble de så enige om å velge prins Christian Frederik, til konge av et uavhengig Norge. Grunnloven er datert 17. mai, men ikke signert og beseglet før den 18. mai
Dagen er preget av både høytid og fest, barnetog og pølser, frokoster og familiesamlinger.
Vår egen feiring starter tidlig, med frokost i en bakgård hos gode venner her på Vålerenga, før vi (litt avhengig av været) følger barnetoget ned til sentrum. Barnetoget går fra skolen med både skolekorpset og “janitsjarn” klokka halv ti, og da bør vi ha fått i oss noe av all den deilige maten vi får servert. Senere skal vi hjem til gode venner og spise lunsj og høre på Vålerenga Janitsjar som tradisjonen tro spiller i bakgården på Vålerenga Vertshus. En flott dag med gode tradisjoner. Og jeg har strøket bunadskjorta, og jeg har regnstokk, så holder regnet seg vekk!
Bildet er tatt av Bjørn Granlund, 17. mai 2002. For en flott bunadtradisjon vi har!
Og nasjonalsangen vår, de fleste kan vel det første og de to siste som blir brukt “til hverdags”…
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem, —
elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømmer på vår jord.
Og den saganatt som senker,
senker drømmer på vår jord.
Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget,
medens Øyvind kvad;
Olav på det landet malte
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talte
Roma midt imot.
Bønder sine økser brynte
hvor en hær dro frem;
Tordenskjold langs kysten lynte,
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;
andre kunne bare grede,
men det kom igjen!
Visstnok var vi ikke mange,
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!
Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære —
og det gav forlik.
Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret fór,
vi med undren mot ham hastet,
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen,
gikk vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!
Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt, hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet,
så vi vant vår rett.
Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.