Bildet er lånt fra DIS-Oslo/Akershus

Tore  var med som varamedlem i ”mitt” første styre og flere år framover.  Han hadde alltid en lun kommentar. Saklig og lun. Det er slik jeg husker ham. Saklig og lun.  På styremøter og medlemsmøter ble jeg møtt med en klem, og det var alltid veldig veldig hyggelig.  

Torill skriver i sitt minneord  om Tore hva han fikk til for foreningen vår. De  prosjektene han tok på seg var utrolig viktige. Heldigvis fikk han se både ”Lag Slektsbok”, og  selve prosjektets konklusjoner i for Testamentering av slektsmateriale lagt fram for styret i DIS-Norge, men boken som skulle skrives om dette, fikk han dessverre ikke bladd i.  Torill nevner også stemmen til Tore, som kunne lese det kjedeligste dokument og få det til å høres ut som et eventyr. Lun var stemmen. 

Torill nevner også Tores kvad til Landsmøtet i 2008. Dette vil jeg aldri glemme, det var skrevet med hans lune humor og kreative penn.  Jeg hadde ikke hørt den siden av ham før. Men når jeg hørte det, var det liksom ”selvsagt  – det er en typisk side ved Tore”.  Stemmen hans bar godt. Lun men stor var stemmen. Hans kvad om  runeristere,  blafreskjermer, dronninger og husmenn,  vi lo så vi ristet.  Jeg husker jeg laget et ”takke-kvad”  etterpå. Tore fortalte meg at han syntes det var kjempemorsomt.  Heldigvis.

Jeg har ikke hatt så mye kontakt med Tore de siste 2-3 årene etter at jeg gikk av som leder for DIS-Oslo/Akershus. Men da jeg fikk beskjed om at han hadde gått bort ble jeg sittende og stirre inn i pc-skjermen lenge, og skjønte liksom ikke helt det jeg hadde blitt fortalt. 

Nå som Tore skulle ha god tid til alt han hadde lyst til å gjøre, ja så ble den tiden altså altfor kort.

Jeg lyser fred over Tores minne.